Når livet stopper opp

I skrivende stund er det en lørdag. Jeg visste det ikke før jeg sjekket kalenderen, jeg tror ikke jeg har visst hvilken dag det er på noen uker. Livet mitt har stoppet opp. Noen har trykket på pause, og det gjenspeiler seg i alt jeg gjør. Jeg føler ingen glede lenger.

Jeg har vært til og fra med tanken om å dele dette, da jeg aldri har delt noe personlig her. Men livet er ikke alltid en dans på roser slik alt for mange fremstiller det, inkludert meg selv i aller høyeste grad. Det endte med å bli flere argumenter for enn imot denne gangen. I morgen hadde det kanskje ikke blitt det. Noen av hovedgrunnene er at jeg vil at folk skal vite hvorfor min tilstedeværelse i sosiale medier er forandret og kanskje hvorfor jeg er forandret for de som kjenner meg. Jeg vil at bekjente skal vite mer om situasjonen, slik at vår lille familie ikke trenger å gjenta alt til alle. Jeg vil også at dere pårørende der ute som taster inn ”hjerneslag”, ”hjerneblødning” ”frontallapp” og mye mer i google kanskje finner dette innlegget, så det kan hjelpe dere til å forstå at dere ikke er alene. Vi er der og har vært der vi også. Jeg var nesten besatt etter å finne noen der ute som følte det samme som meg, det var vanskelig selv om mange får det årlig. Jeg vil også at dere der ute som tilfeldigvis skulle komme over dette innlegget og ha en erfaring med denne situasjonen, om å snakke til meg.
Sist men ikke minst, ønsker jeg at dette skal være en oppvekker for deg som leser dette. Livet er dyrbart og ikke ta det for gitt.

Lørdag 14.november – Livet forandres på et kvarter.

Jeg er hjemme og jobber i Fredrikstad denne helgen. Pappa ringer meg og spør om jeg vil ha take-away før jeg skal jobbe. Jeg ligger på sofaen og glaner inn i TVen som garantert viser noe lite givende. Han kommer hjem fra jobb, i godt humør og setter utover bordet. Det var bare oss hjemme nå. Pappa blir nesten tussete når jeg kommer hjem i helgene av og til. Dette er noe nytt etter jeg flyttet til Oslo i høst. Tenker jeg på det i denne stunden? Nei. Satt jeg nok pris på det? Nei.

Han går ut og klipper plenen og starter og klore verandaen, selv etter å ha jobbet på en lørdag. Jeg ligger fortsatt foran TVen da han kommer inn. Jeg enser han bare i sidesynet da han slenger seg ned i andre enden av sofaen. Jeg vet ikke hva det var, men magefølelsen sa at noe ikke var bra. Innen få strakser begynner han åle seg rundt på sofaen og si han ble så vanvittig svimmel og aldri noensinne hadde følt seg så dårlig. Pusten hans forandret seg og hjertet mitt sank ned i magen. Etter dette føles alt som en film, jeg vet ikke hva det var, men adrenalinet tok tak i meg og førte meg igjennom mitt livs verste minutter. Jeg telte. Jeg telte mer. Trykket og trykket og trykket. Så begynte pusten å høres ut som gurgling og jeg mistet kontakten med han. Hjertet mitt sank enda mer. Jeg telte og trykket. Han ble kald. Jeg telte og trykket. Ambulansefolket kom løpende inn og skyver stuebordet og take-awayen bort. De løfter min 45 år gamle pappa på en båre og fører han bort. Brannvesenet og politiet kommer også. Det virker som at alle tror han har fått en klorforgifting. Men klumpen i magen sier noe annet til meg og han ble lagt i kunstig koma.

Helikopteret lander ved brohodet i byen, legen om bord bestemmer seg for å sende pappa til Kalnes sykehus. Det viser seg til å være et dårlig trekk.
Vi pakker klær, joggesko og toalettsaker til han, stresser ikke for mye og tror at dette går bra. Jeg setter meg bak rattet og kjører mot sykehuset med mor i passasjersetet.  2 minutter unna ringer de oss og sier han har blitt fraktet til Rikshospitalet i all hast på grunn av en hjerneblødning. Det var som et lynnedslag. Min pappa. Min friske pappa som det aldri har feilt noe som helst. Min pappa som aldri har vært borte fra jobb. Min pappa som alltid var der når jeg lurte på noe. Min pappa som aldri gikk glipp av en ridetime. Min pappa som gjorde alt for at vi skulle oppleve mest mulig og få det beste av det beste. Min pappa som nå muligens har slitt seg ut. Det er trist at noe slikt må skje før man innser hvor viktig personen og hvert øyeblikk er. Jeg skammer meg.

 Timene ble lange på intensiven. For hver person som passerte kastet alle seg rundt for å se om det var Min pappa. Legen hadde fortalt meg i telefonen at dette tok rundt to timer. Det var lenge siden de to timene hadde passert. Hva kunne ta så lang tid? Er det så alvorlig? Lever han? Jeg gjorde alt for å kvitte meg med tankene. Omkring 6 timer etterpå får vi vite at den er vel overstått. Et håp bygger seg opp, men blir straks knust da legene er veldig usikre på hvordan dette skulle gå. De visste rett og slett ikke om han ville klare det. Tiden måtte vise.

Minpappa

Operasjonen var vanskelig, og kirurgen stod underveis og lurte på om de skulle fortsette. Jeg priser meg hver dag som har gått for at de gjorde det. Det viste seg at han fikk et hjerneinfarkt (hjerneslag) under operasjonen, som om ikke en blødning skulle være nok for han. Min kjære pappa. Dagene gikk og det var mye som svinget, vi følte ikke at det var så mye som var stabilt. Jeg bodde på et rom Rikshospitalet i en halvannen uke. Hele den første uken satt jeg inne hos han når han var koblet til så mye, og jeg håpet, og håpet at han skulle rykke i en finger. Det var ikke stort som skjedde. Jeg prøvde å si til meg selv at hvile var det viktigste for han. En morgen sa de at pappa hadde bitt sammen tennene og strittet i mot respiratoren. Håpet vokste i meg, men det lindret ikke smerten.

Dagene fortsatte og vi lette etter alle mulige livstegn nå som de hadde minsket narkosen.
De lange, tynne beina hans begynte å bevege seg og til slutt åpnet han øynene. Men det var ingen kontakt å få, bare to tomme øyne som stirret fremfor seg, slik fortsatte det i noen dager. Ville han våkne opp som den pappaen jeg kjente?

Ukene rullet på og han begynte å snakke. Det var vanskelig den første tiden å holde noe form for samtale med han, men han hadde språket i orden. Til og med nå spøket han. Han begynte senere å bevege mye på beina og viste oss at også det fysiske fungerte som det skulle. Pappa fikk sitte litt høyere i sengen etter hvert og viste oss at også finmotorikken fungerte godt. Hadde han da kommet godt ut av det? Kunne det være mulig?

Nei, det var ikke så lett. Det viste seg at det hadde forekommet en skade som rammet den høyre pannelappen/frontallappen. Som 19 år gammel student sa ikke det meg mye, men jeg forstod raskt at dette hadde forbindelse med innsikt, konsentrasjon og hukommelse.
Min pappa har fått en kognitiv svikt, altså en hjerneskade. Det stikker i brystet å skrive dette, selv etter snart to måneder. Min pappa som var en slik kunnskapsrik og nærmest autoritær person i livet mitt, har nå lite innsikt eller konsentrasjon. Ikke husket han at jeg besøkte han heller. Men jeg var der.
Hver eneste dag i snart 7 uker har jeg sittet ved sengen hans eller vært hos han, både på Rikshospitalet, Kalnes Sykehus og der han er nå på sykehjemmet. For denne prossessen er ikke over, det er dessverre slik at det er en lang vei igjen å gå.

Etter noen uker på intensiven og nevrologisk på Riksen blir han sendt til Kalnes. Her rekker han og være i én uke, før han blir sendt tilbake til Riksen for en ny operasjon. Selv om han hadde vært oppe og gått, og vært tilstede. Jeg drar tilbake til Oslo. Det har seg nemlig slik at han har pådratt seg en kronisk væskeansamling i hodet og må få inn et dren som tømmer det ved buken. Da pappa kommer tilbake fra hans andre operasjon ser jeg frustrasjonen brer seg i han. Han skal vekk og bort, tross smertene. Min Pappa er en harding, men dette kan vi ikke tillate. Det er en hjerteskjærende kveld å se han slik. Jeg ser han ikke lenger der inne. Min Pappa.

Da han er tilbake på Kalnes er det en litt annen pappa som møter meg, en som lignet mye mer på min kjente og kjære pappa. Min pappa som har tullet og tøyset fra jeg så vidt kunne gå. Han flirer så hele perleraden vises og drar meg i hestehalen. Og her kommer en av de viktigste tingene å vite for pårørende: Dagene svinger, det er positive dager og veldig negative dager. Uansett hvor lang tid etter slaget eller operasjonen vil det føles ut som en berg-o-dal-bane. Noen dager vil det føles ut som ALT står stille og ingenting blir bedre, mens andre dager kan man se små bedringer. Viktigste jeg har lært er å holde øynene åpne for de små stegene mot bedringens vei og å klare å godta disse oppturene og nedturene.

De neste ukene gir oss flere utfordringer og en svingene form. Noen ganger har han for høyt trykk og andre ganger jobber de alt de kan mot saltnivået hans. Han vil ikke spise eller drikke, så den siste uken på Kalnes merker vi at han blir mer og mer desorientert og sliten. Men humøret hans er alltid oppe. Min Pappa er nemlig alltid positiv, og dette har reddet oss alle så langt.

Nå er alt det medisinske noenlunde stabilt og han blir flyttet til et sykehjem på bursdagen sin. Jeg vet ikke hva jeg synes om dette. Jeg vet det er en ventestasjon til rehabiliteringen på Sunnaas, som jeg ser frem imot. At Min pappa på nå 46 år skal bo med demente 80-åringer er tøft. Men Min pappa er like positiv og holder motet oppe, så jeg bestemmer meg for å gjøre det selv.
Det viser seg at han heller hjelper disse, klapper de på skulderen og passer på at de har det bra. Tenk det. Min pappa bryr seg om alle andre, selv når han er veldig syk og sliten selv.

Det viste seg at litt mer ro i omgivelsene skulle sende han i bedringens retning. Nå ser jeg virkelig Min pappa fremfor meg. Like sprek og pene trekk. Like tullete. Like positiv. Nesten like god å snakke med. Det er naturligvis frustrasjon og forvirring. Det er tungt. Livet er tungt nå, men man kan ikke annet enn å håpe. Håpe at han blir i nærheten av slik han var, håpe han klarer å leve mer i nå-tiden fremover.

Nå er det et nytt år. En ny start. 2016 skal bli Min pappa sitt år. Kroppen hans har vist oss alle hvor sterk den er når alle tvilte. Nå må vi bare ta tiden til rådighet slik at hodet kan reparere seg best mulig. Jeg har troen. 2016 skal bli Min Pappa sitt år. Min Pappa som er uerstattelig. 2016 skal også bli året hvor vi sakte men sikkert kan trykke på ”play” på våre liv igjen. Jeg vet ikke om smerten vil gå bort noen gang. Men Min Pappa har lært meg hvordan jeg skal holde meg sterk, og det har jeg fått bruk for i den perioden her.
En vil møte på mange som ikke har full forståelse og som bare fokuserer på at han overlevde. Men det er fortsatt et tap. Jeg grep etter mobilen for å ringe han da jeg gikk forbi et flott kunstverk helt automatisk, men så innså jeg at han ikke ville være på den andre siden av røret. Det er også et voldsomst tomrom uten han, et savn.

Jeg håper 2016 kan bli et år for alle dere der ute som tar hverdagen litt for gitt slik som jeg gjorde. Slik at dere kan huske på de små øyeblikkene litt ekstra og sette pris på de rundt dere litt mer. På et kvarter forandret hele livet mitt seg. Det kan det også for hvem som helst.
Nå må jeg finne tilbake til hverdagen og starte livet igjen. Hvordan vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at tiden er det eneste som vil vise oss, og det må jeg godta.

63576568860607279870202568_10890870023_441e2bc8fd_b

7 thoughts on “Når livet stopper opp

  1. Åh herregud, nå sitter jeg med tårer i øynene. Både faren din, familien og DU er en sterk person – husk å veie de positive bedringene mer enn de negative. Ting tar tid i denne verden!

    Likt av 1 person

  2. Jeg ble trist av å lese dette, for en forferdelig situasjon… Samtidig virker det som om du har håp for framtiden og det er bra, ønsker deg alt godt og lykke til fremover ❤

    Likt av 1 person

  3. Kjære Ada. Så forferdelig trist og vondt.
    Jeg trodde jeg var den eneste 19 åringen som har opplevd dette selv med min pappa, unge, beste, spreke, kunnskapsrike, flotte og smarte pappa. Det er en utrolig traumatisk opplevelse, alt kan skje på noen få minutter. Jeg håper alt går strålende med pappaen din og at han blir bedre og seg selv igjen.
    Det gikk dessverre ikke vår vei i vårt liv denne gang, da denne hendelsen inntraff vårt liv helt plutselig. Jeg har fremdeles kroppen til pappaen min, bare svakere og tynnere – og uten hodet og sjelen han hadde. Han ble dement da han fikk hjerteinfarkt noen ganger under operasjon, lå mange måneder i kunstig koma og ble dessverre aldri seg selv.
    Dette er tre år til sommeren, og han blir dessverre bare værre og værre. Han deltar aldri i samtaler og sier ingen verdens ting.
    Jeg håper alt går deres vei. Ønsker masse god bedring og håper virkelig at dette går i orden.
    Stor klem ❤️

    Lik

  4. når noen man er glad i som står deg så nær blir syke så føles det ut som at hele livet blir snudd på hodet. utrolig leit å lese om pappaen din. jeg har vært der selv, pappaen min fikk kreft for to år siden. han ble kreftfri i påsken i fjor, og tre uker senere, på 17. mai, fikk han hjerneblødning. da var kroppen hans veldig svak fra før av etter kreften, og etter det bare ballet det på seg av flere medisinske lidelser. han var dessverre ikke så heldig for under et halvt år senere mistet vi han. det er tre måneder siden nå og jeg savner han hver eneste dag, samtidig som jeg prøver så godt jeg kan å se fremover og sette pris på absolutt alle rundt meg. jeg vet så godt hvordan du har det med alle opp og ned-turene, og jeg vet hvor utrolig slitsomt det er. husk å ta vare på deg selv, jeg krysser fingrene mine for dere ❤

    Lik

  5. Kära vackra flotte du ❤

    Jag bara måtte lägga igen noen ord & en stor klem. Läste ditt inlägg i Fredrikstad bladet & blev så himla djupt berörd över hur ni drabbats, men också av hur himla flink du är att sätta ord på hur fruktansvärt tufft det är för dig & din familj.
    Jag hoppas absolut ALLA unga som gamla som tar livet för givet läser det du skrivit!! Jag har själv upplevt detta med att en nära (min man) får livet totalt vänt upp & ned i loppet av få sek. Han gick från leder i näringslivet till ufør i ett fall på nyvasket glatt golv.
    Jag tror jag också blev så himla berörd av ditt öppna ärliga, personliga men ändå inte privata inlägg eftersom jag i 2016 är lika ung 😉 som din pappa, då kommer det närmare liksom.

    Av hela mitt hjärta, hoppas jag så att din pappa gör stora framsteg på Sunnås, dom är de bästa!!

    Miljarder av stora kramar från Sessan i Halden

    Lik

  6. Så utrolig trist! Forstår veldig godt at du ha hatt det tungt for tiden.. og du er utrolig sterk og modig! Det høres ut som pappan din er det også.
    Håper virkelig at pappaen din blir bedre ❤

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s