Dag 1 – Vernazza og Manarola

Dag 1 – Vernazza og Manarola

Da jeg slo øynene opp i dag følte jeg meg allerede mer tilfreds. Dette nydelige rommet gjør det bare bedre. Jeg sto opp og tok meg en lang dusj før jeg beveget meg i retningen av det jeg kunne tenke meg var havnen. Jeg hadde egentlig planlagt å ta tog til Cinque Terre, men jeg fikk snappet opp at ferjen var mye vakrere. Så der satt jeg da, med stråvesken i fanget og omringet av nyforelskede par og andre turister. Det er nok første og hittil eneste gangen jeg har følt meg litt «lost» og tenkt «Ada, hva driver du egentlig med?«. Det gikk raskt over da vi begynte å passere ene vakre byen etter den andre. Jeg klarer fortsatt ikke å finne svar på hvordan de klarer å bo og bygge hus i de fjellsidene jeg har sett.

Vernazza
Siden jeg ikke har planlagt noe som helst, så tenkte jeg bare at «alle gode ting er tre» og at jeg skulle hoppe av på den tredje byen. Dermed havnet jeg i Vernazza. Vakre Vernazza. Jeg steg i land og lot i grunn bare inntrykkene sige inn. Jeg vandret en stund gatelangs blant alle de fargerike husene. På flere tidspunkt var veiene så smale at man måtte vente på tur for å gå igjennom de. Over meg hang nattkjoler og håndklær til tørk. Duften av oregano og pesto hadde allerede begynt å fylle gatene.
Da solen akkurat hadde gjort med klam fant jeg en grotte midt i byen som førte meg til en strand. Store hvite og røde steiner tok i mot de tunge dønningene som var omkranset av klipper. Jeg bestemte meg for å ta et bad og ligge der litt før jeg gikk videre. Plutselig hadde jeg vært der i et par timer etter å ha duppet av til summingen av italiensk mumling og slående bølger.

IMG_0500 kopi

Deretter bestemte jeg meg for å finne meg et sted og spise lunsj. Det var dette jeg hadde fryktet mest i løpet av ferien. Hvordan er det egentlig å spise alene? Ville det bli stusselig? Jeg endte opp på det lille torget nede i Vernazza. Jeg vet ikke om det var av medlidenhet, det blonde håret eller om kelneren trodde jeg var fra en reiseside, som gjorde at han ryddet bort både gjester og bord for at jeg fikk sitte helt mot vannet for meg selv.  Akkurat da han satte vinglasset fremfor meg, begynte Santa Margherita kirken og spille. Klokken hadde blitt tre. Det å spise alene var slettes ikke ille, det var faktisk bare behagelig og bare glane på folk. Men, jeg vil nok anbefale å ha med en bok, om ikke bare for en «trygghet».

IMG_2167

Manarola
Etter lunsjen endte jeg helt tilfeldig på togstasjonen, så jeg bestemte meg for å hoppe på toget til Manarola som gikk om 4 minutter (en annen by blant 5 terre). Jeg vet ikke hva det var, men da jeg hadde omsider rotet meg ned til byen måtte jeg bare smile. Det var så vakkert! Manarola var på sett og vis litt mer autentisk. Vernazza var veldig turisttung, så det tok litt av byens skjønnhet. Jeg stod på den lille terrassen blant krokete damer som åpenbart hadde søndags-sladderen sin på gang med en tynn sigarett i hånden. Derifra fikk jeg se den smale gaten som ålet seg ned mot det ville havet. Selv om turistene vandrer i hjertet av Manarola, ser du det autentiske ute i årene. Blant de trange gatene kan man oppdage damer med brede hofter og hendene fulle av tomater som klapper capsen av de viltre sønnene som løper forbi. Over dem står det gamle menn med utslitte espadrillos og følger med på dagens yrende liv. På den andre siden henger det en gjeng unge italienere rundt en rusten vespa og roper «Bella!» hver gang en søt turist går forbi.

IMG_0472IMG_1094

Jeg gikk nedover mot vannet og mot et slags utsiktspunkt. Jeg har alltid likt å se byer litt på avstand og her bør man i hvert fall det. Det ser ut som et litt uferdig maleri, med alle mulige nyanser av rosa, rød og oransje som står i kontrast mot det mørkegrønne havet. Herifra fulgte jeg stien videre og endte opp ved en bar uten at jeg helt var klar over det. Før jeg visste ordet av det hadde en for såvidt ganske kjekk kelner ført meg til bordet med en meny i hånden. Og med den utsikten skulle jeg ikke klage. Da snakker jeg om over byen altså 😉 Jeg tok frem boken min i det jeg fikk glasset med prosecco og kjente hvordan ettermiddagssolen klamret seg om skuldrene mine. Bak meg skrudde kokkene opp lyden fra radioen og sang med klønete engelsk.  Det å reise alene gir deg en helt spesiell ro i kroppen, samtidig blir man langt mer oppmerksom på det rundt seg. Etter å ha sittet der i et par timer, ruslet jeg nedover mot byen og klippene igjen. Jeg bestemte meg for å ta et bad under den oransje-rosa himmelen. Jeg lå på de mørke fjellene til jeg hadde tørket og fått varmen igjen før jeg spaserte oppover mot togstasjonen igjen.

IMG_2167nI morgen tenkte jeg meg en tur til Rio Maggiore, mer vet jeg ikke. Det er behagelig å bare gå på impuls av og til. Dere burde også prøve det nå og da. God natt!

Untitled-1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s