Dag 2 – tilfeldigheter

Verden er ikke så stor lenger…

Hei dere! Ble dessverre litt sen oppdatering fra de siste dagene, det tar jo tross alt litt tid å skrive 🙂 Saken er at turen fikk en uventet vending, slik er det når ingenting er planlagt og alt går litt på impuls. Jeg trengte og ikke føle meg forpliktet til noe tror jeg..

IMG_2273Da jeg var mindre føltes verden så stor, og da jeg ikke fikk sove lurte jeg på hva folk gjorde rundt i verdenshjørnene. Selv om jeg hadde allerede reist rundt mye, var det fortsatt Norge som var realiteten for en liten jente. Nå derimot så føles ikke verden så fryktelig stor lenger, og jeg blir stadig berørt av dens finurligheter. Da dag nummer to i dette vakre landet begynte å ta form, var jeg plutselig ikke alene lenger. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg plutselig en sveitsisk kunster med på turen. Tilfeldighetene er rare skal jeg si dere! Det tok ikke lang tid før vi skjønte vi hadde felles bekjente heller. Så med en +1 på turen min, dro vi først til en annen by blant Cinque Terre, nemlig RioMaggiore.

IMG_2221

Siden jeg hadde allerede tatt tog og båt til byene, kom vi frem til at vi måtte prøve de smale veiene blant fjellsidene. Så vi leide en scooter! Jeg trakk hjelmen over hodet og hoppet bakpå, med stråvesken under styret. Da vi passerte Portovenere begynte landskapet å åpne seg til store klipper. Med det blendende, blå havet var det ikke et spørsmål fra noen av oss om at vi skulle stoppe eller ikke. Nedover fjellsidene slynget det seg rader på rader med vinranker med et og annet hus for seg selv. Solen hadde allerede begynt å klamre seg rundt skuldrene mine og den svake brisen tok tak i håret i det vi kjørte videre. Jeg klamret meg fast i det svingene ble krappere og krappere. Over meg duftet det av vill timian, rosmarin og furunål. Mens vi beveget oss nedover det italienske landskapet, kunne man høre sirisser i det fjerne. Vi fulgte de smale veiene nedover langs med den lille elven, et og annet gammelt steinhus holdt oss med selskap. Da vi omsider hadde kommet oss til begynnelsen av RioMaggiore hoppet jeg av og fikk klumset meg ut av sikringen på hjelmen.

IMG_0013unspecified-2

Vi bestemte oss for å ta en tidlig lunsj i solen da vi omsider kom ned til vannet og nøt herlige blåskjell og blekksprut. «La oss leie en båt!», sa han og speidet bortover mot sjøen. Så før jeg visste ordet av det, satt jeg med Riomaggiore i bakgrunn og det blå havet gyngende under meg. «..l’americano,l’americano,l’americano» begynte han å nynne muntert bak meg med overdreven Renato Carosone stil. Så stoppet vi båten litt, for å la blikket vandre over de høye fjellsidene. Plutselig ble han skøyeraktig i blikket og før jeg visste ordet av det brettet det blå havet seg rundt meg. Jeg kunne ikke annet enn å le da jeg omsider kom til overflaten igjen, og da hadde han allerede hoppet ut i selv. Bølgene streifet over skuldrene mine og kjølte meg ned etter å ha vandret i de trange gatene.

IMG_2261

Etter å ha tørket, og ligget og sløvet i solen lenge, bestemte vi oss for å dra til neste by for å ta middagen der. Jeg hoppet bakpå scooteren og vi begynte å klatre oss oppover fjellsidene igjen. Den lune ettermiddagsbrisen løftet på håret mitt og pisket det forsiktig mot kinnene. Rundt svingen kom en liten, blå Fiat 500 og på andre siden var det 100 meter ned til havet. Vi var nødt til å stoppe rundt 1 km utenfor Vernazza, så vi fulgte den lille elven nedover. Flere ganger tok jeg meg i å lure på hvordan den ville vært å bo her. Gå ut i hagen for å hente sitroner, døse i bakgården om ettermiddagene med elven som klukker i bakgrunnen..

IMG_9773

Vi kom omsider ned til byen og det voldsomme trykket av turister hadde roet seg fra dagen før. Det duse kveldslyset farget byen i enda varmere farger og gatene luktet pizza og pesto. Vi endte opp på en restaurant som het Belforte, som er ligger beleilig til med panoramautsikt over havet. Jeg satt der med håret fullt av saltvann og fregnene brettet utover, vel vitende om at vi var nok de eneste som ikke hadde tatt oss bryet med å skifte etter dagens eventyr langs den italienske kysten. Av og til så er det fint å bare leve litt, tenker jeg..

unspecified-3 kopi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s