Last stop: Florence. Oh, Florence

Florence. Oh, Florence

Siste innlegget om siste stopp på Italia turen min har sittet litt langt inne. Det bruser opp en følelse av ambivalens. Men, Firenze kan faktisk ikke stå upublisert. Her er første dagen i Firenze..

unspecifiend

På vei til Firenze
Etter å ha levert scooteren, dro jeg bagasjen ned de tre etasjene og inn i  en Fiat 500 som sto parkert utenfor. I bilen ventet en varm croissant og en altfor tykk nypresset appelsinjuice. Min +1 bestemte seg plutselig for å være med til Firenze han også.
«Høyre!» Skvatt jeg til, da jeg innså hvor vi var. «No, right!! irettesatte jeg meg selv like etterpå i det vi svingte ut på en større vei. Han lo og ristet på hodet av meg.
La Spezia forsvant bak oss, og jeg ventet på de første skiltene mot Firenze. Tørre åkrer begynte å brette seg utover sammen med lave oliven trær. Jeg dro føttene oppunder meg og tenkte at jeg er glad jeg slapp og gjøre dette selv på disse veiene. Vi hadde kjørt i 1 1/2 time og jeg gledet meg til å komme frem. Jeg hadde gått tom for udugelige, norske utrykk å lære han. Når skulle han noensinne få bruk for «apropos kjøttkaker?»

Velkommen til Guicciardini
Den beige byen begynte å smyge seg nærmere og nærmere. Den lille Fiaten kastet seg rundt i de trange gatene og skarpe rundkjøringene. Før jeg visste ordet av det rullet kofferten over brosteinen. Blikket mitt vandret over de ærverdige bygningene. Nummer 10..11..12..14! Ankommet Palazzo Guicciardini. Åh, Pallazo Guicciardini.

Inngangen var gravert inn i gull og døren var mange meter høy. Etter en omvisning av resepsjonisten rundt i det over 200 år gamle hotellet, kom jeg inn på rommet. Jeg ble stående i dørkarmen og måpe. Jeg satt meg på sengen og lot blikket sluke i seg dette vidunderlige rommet. Fra oppholdsrommet utenfor, kunne man svakt høre myke toner av Lavinia Meijer. I taket var fantastiske englemalerier og stukkatur. Veggene og karmene viste hvor gammelt det var. Rundt i rommet fantes det hemmelige hjørner og dører. Utenfor vinduet fantes en bakgård og i bakgrunn sildret Arno elven.

skjermbilde-2016-10-01-kl-01-46-08

Den blomstrende byen
Jeg måtte nesten litt motvillig dra meg ut av hotellet den ettermiddagen, men det var på tide å utforske byen jeg har ventet så lenge på å se. Den blomstrende byen , som den ble kalt. Kunsthistoriens by hvor romerriket og de gamle grekernes kunstidealer ble gjenoppdaget og videreutviklet. Det er nettopp det som Firenze fortsatt bærer følelsen av.

På vei opp mot Piazzale Michelangelo – høyden som viser deg utsikt over hele Firenze, passerte det ene palasset etter det andre og jeg har aldri sett så mange cypresstrær samlet på et sted noen gang. Vi hadde timet det slik at vi skulle få med oss solnedgangen. Himmelen hadde akkurat begynt å gå fra blå til lyserosa. Hælene mine klakket mot den gamle steinen, de brede trappene førte opp til Abbazia di San Miniato al Monte kirken, som var så dekorativ i hvitt og sort. Jeg satt meg på muren og betraktet byen nå som hadde blitt gyllenfarget.

img_2347IMG_2339.jpg

Det var herlig å kjenne hjertet hamre igjen. Etter alle disse månedene hvor jeg har svømt alt jeg kan for å holde hodet over overflaten, datt endelig skuldrene ned hvor de skulle være. Fjerne stemmer og føtter som knaset over grusen hørtes i det fjerne. Firenze ble malt i mer og mer oransje, og himmelen i dyp rosa. Han smilte lurt og lot blikket gli over horisonten. «Du blender perfekt inn».

img_2304

Den varme ettermiddagssolen hadde lagt seg bak Firenze da taxien ålet seg nedover mot byen igjen. Gatelysene skinte i det fjerne og kveldsluften presset seg igjennom sprekken fra vinduet. «Here is ok?» sier sjaføren med en tilslørt bred aksent. «Va bene, grazie mille» sier jeg i det jeg hopper ut av bilen. Vi gikk inn på Bistrot Lungarno, så vi kunne se det yrende kveldslivet over på den andre siden. Lungarno hadde trosset det tradisjonelle og ført maten du får hjemme i  de toskanske landsbyene inn i en moderne, kunstnerisk forkledning. Det ene kunstverket etter det andre ble satt på bordet. Åtte ulike faktisk. Det var pasta på måter jeg aldri har sett det blitt servert på og oster i nye former. Da vi gikk langs elven lurte jeg på om jeg kom til å være mett helt til neste år. Fra den ene broen lyste Ponte Vecchio broen i bakgrunnen, hvor det ble solgt gull og smykker i gamledager.

img_2409

Jeg studerte englene over meg i taket. Det var vel en av de bedre stedene man kunne hvile hodet på en pute. Jeg ville nesten ikke lukke øynene, der jeg lå i mørket. I redsel for at tiden skulle gå, altfor, altfor fort. Lyset fra natten ga rommet et gråblått lys. Om man bare kunne man bare trykke på pause? Bare for noen dager? Noen Uker?

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s